(Fra Wikipedia)
Bratsj er et strykeinstrument i braccio- eller fiolinfamilien. Strengene på en bratsj er stemt i c, g, d1 og a1.
Instrumentets navn på engelsk og italiensk er Viola, på fransk Alto, og på tysk Bratsche. Navnet bratsj er avledet fra det fullstendige italienske navnet, som er Viola da Braccio (arm-viola), etter hvordan instrumentet holdes i kontrast til Viola da Gamba (bein-viola).
Bratsjens klang er dypere og mer overtonemettet enn fiolinens. Dette er på grunn av de akustiske forholdene mellom strengenes grunntone og bratsjens klangkropp. Hvis en bratsj skulle hatt den samme klangfylden som en fiolin, måtte den ha vært over dobbelt så stor som fiolinen, men da ville den vært uspillbar siden ingen mennesker har så lange armer. Instrumentmakere eksperimenter derfor til stadighet med utformingen av bratsjen, noe som gir bratsjister store valgmuligheter når de skal finne et nytt instrument.
En del bratsjister har fortid som fiolinister, men på grunn av bratsjens størrelse og klang er spilleteknikken annerledes. På grunn av størrelsen bruker man ofte modifiserte fioliner når barn skal prøve instrumentet.
I tillegg til å være et viktig instrument i symfoniorkesteret er det også et vanlig instrument i ungarsk og rumensk folkemusikk. I disse landene har bratsj vært mest vanlig med tre strenger. Disse ble stemt i G, D og A. Også hardingfela ligner i utformingen av kroppen mer på en bratsj enn en fiolin.
Blant de kjente komponister har særlig Wolfgang Amadeus Mozart (Sinfonia concertante for fiolin, bratsj og orkester), Hector Berlioz (Symfonisk dikt Harold in Italy etter Lord Byron), Robert Schumann (Eventyrbilleder og Eventyrfortellinger for bratsj, klaver og andre instrumenter), Johannes Brahms (2 sonater for bratsj og klaver, 2 sanger med bratsj og klaver), Max Reger (3 suiter for viola solo), Paul Hindemith (flere sonater for bratsj solo samt bratsj og klaver) og György Ligeti (sonate for bratsj solo fra 1991-4) bidratt til å gjøre bratsj til et framtredende soloinstrument.